torsdag 20 januari 2011
Harmoni på Nordiska :)
Allt är bra :) Finns inget dåligt här i världen. Nej jag har inte hört nåt...
Vadå? Här på skolan? Neeeeeee, hon ville nog ändå...
måndag 17 januari 2011
En dag med Svante
Til deg som vurderer å søke til Nordiska Teaterlinjen, her kommer et eksempel på en skoledag når man har Svante. I dette fallet var skoledagen mandag 10. januar, første skoledag etter 3 ukers juleferie.
Dagen startet med et møte der vi snakket om løst og fast, bl. a om vår klassereise og hvor denne skal ta veien. Det ble mer eller mindre bestemt at vi reiser til Berlin i slutten av Mai.
Etter møtet gikk vi til gymsalen. Der skaffet vi oss en partner som vi skulle jobbe litt med. Vi gikk rundt i gymsalen og jobbet med takt - med å bli til èn. I løpet av denne øvelsen skulle man bli kollektivt forelsket i et annet par, og improvisere fram en duett som man hviskesang i øret til sin partner. Rett før lunsj satte vi oss ned i en stor ring og hver og en skulle improvisere fram en liten sang, på ett eller to minutter. Folk sang om at de var sultne, eller hva de hadde drømt om, eller spist til frokost eller funderinger kring livet og døden.
Etter lunsj hadde vi noe som Svante kaller for Skakning, dette kan oversettes til risting f.eks på norsk. Det går rett og slett ut på å riste seg selv godt. Skakningen er tredelt og første delen er riste-delen. For å forestille seg hva slags ristning det dreier seg om kan man f.eks tenke seg at man er et sjøgress på rulleskøyter på en humpete vei (Svantes ord). I mitt hode var jeg nede på havsbunnen med en undervannsjetmotor, rulleskøyter og dykkeutstyr. Så står man slik og rister og rister en stund, til Svante sier stopp. Da står man stille til musikken begynner igjen, og da skifter man over til å danse ut de følelsene man har i kroppen. Det kommer jo altså an på hvordan man har det, eller den stemningen man er i, hvordan dansen eller rørelsene blir. Siste del av disse tre dreier seg om å bevege seg veeeeldig sakte. I relasjon til disse siste delene kan man også trekke inn andre ting vi har jobbet med under høsten, som f.eks tyngde og vertikal, luftens konsistens, takt (stakkato/legato) osv. Når man holder på å jobbe slik kommer det ofte opp indre bilder og historier. I denne siste delen der vi jobbet veldig sakte befant jeg meg f.eks i middelalderen med min avdøde 10-år gamle sønns hjerte i hånden (som ikke finnes). Jeg vet ikke hvordan det hadde havnet der, men jeg tror det hadde vært krig og gutten hadde dødd mens han hadde kriget med sin far. Mine bevegelser dreiet seg da i stor grad om dette hjertet jeg hadde i hånden. Etter å ha arbeidet med skakning lenge, det kan ha vært i 20 minutter eller flere timer, man mister tidsoppfatningen litt, satte vi oss i ring og snakket om skakningen. Skakning kan ses på som en slags transemeditasjon og finnes innom mange tradisjoner. Bl.a tror hinduere at livsens kraft (prana) sitter i ryggraden. Andre igjen mener at det ligger en hel del følelser "gjemt" i ryggraden, og ved å vri og vende litt på den kan man komme i sterkere kontakt med disse.
Deretter fant vi oss en ny partner å jobbe med, og nå skulle vi jobbe med å bevege oss fritt rundt i rommet med partnerens støtte på hoften. Partneren holder da altså en hånd på ens hoft mens man springer rundt. Partneren varierer trykket, og når man har holdt på slik en stund, og byttet på hvem som støtter, så legger man til den andre hånden, også på hoften. Og etter man har arbeidet slik en stund så kan man flytte hendene rundt og variere trykk. Denne øvelsen er en av mine absolutte favoritter. Det er ekstremt befriende å benytte seg av den støttende hånden. Det blir også god trening, beroende på hvor mye kraft og fart man legger i det. Når man er ferdig å jobbe slik kan man savne den støttende hånden. Man skulle nesten ønske man alltid kunne ha en slik med seg, i virkelige livet også. Det er veldig trygt og godt.
Dette lyder kanskje som litt utsvevende eller "flummiga" oppgaver vi holder på med, men de oppfattes ikke slik når man er i gang med dem. Tvert imot føles det helt naturlig og viktig for å bli mer nærværende og øve opp sin kroppslige intelligens og bevissthet som skuespiller.
Og om det kan virke skremmende å improvisere fram sanger (noe vi ikke har gjort spesielt ofte) eller stå og hoppe som sjøgress, så kan du betrygges av at det ikke finnes noen prestasjonskrav og at man kjenner gruppen såpass godt at det føles trygt. Det er dessuten tillatt å være nervøs også, om man blir det. Ingen dømmer. I alle fall innbiller jeg meg at det er slik.
-Jannicke Stendal Hansen
Dagen startet med et møte der vi snakket om løst og fast, bl. a om vår klassereise og hvor denne skal ta veien. Det ble mer eller mindre bestemt at vi reiser til Berlin i slutten av Mai.
Etter møtet gikk vi til gymsalen. Der skaffet vi oss en partner som vi skulle jobbe litt med. Vi gikk rundt i gymsalen og jobbet med takt - med å bli til èn. I løpet av denne øvelsen skulle man bli kollektivt forelsket i et annet par, og improvisere fram en duett som man hviskesang i øret til sin partner. Rett før lunsj satte vi oss ned i en stor ring og hver og en skulle improvisere fram en liten sang, på ett eller to minutter. Folk sang om at de var sultne, eller hva de hadde drømt om, eller spist til frokost eller funderinger kring livet og døden.
Etter lunsj hadde vi noe som Svante kaller for Skakning, dette kan oversettes til risting f.eks på norsk. Det går rett og slett ut på å riste seg selv godt. Skakningen er tredelt og første delen er riste-delen. For å forestille seg hva slags ristning det dreier seg om kan man f.eks tenke seg at man er et sjøgress på rulleskøyter på en humpete vei (Svantes ord). I mitt hode var jeg nede på havsbunnen med en undervannsjetmotor, rulleskøyter og dykkeutstyr. Så står man slik og rister og rister en stund, til Svante sier stopp. Da står man stille til musikken begynner igjen, og da skifter man over til å danse ut de følelsene man har i kroppen. Det kommer jo altså an på hvordan man har det, eller den stemningen man er i, hvordan dansen eller rørelsene blir. Siste del av disse tre dreier seg om å bevege seg veeeeldig sakte. I relasjon til disse siste delene kan man også trekke inn andre ting vi har jobbet med under høsten, som f.eks tyngde og vertikal, luftens konsistens, takt (stakkato/legato) osv. Når man holder på å jobbe slik kommer det ofte opp indre bilder og historier. I denne siste delen der vi jobbet veldig sakte befant jeg meg f.eks i middelalderen med min avdøde 10-år gamle sønns hjerte i hånden (som ikke finnes). Jeg vet ikke hvordan det hadde havnet der, men jeg tror det hadde vært krig og gutten hadde dødd mens han hadde kriget med sin far. Mine bevegelser dreiet seg da i stor grad om dette hjertet jeg hadde i hånden. Etter å ha arbeidet med skakning lenge, det kan ha vært i 20 minutter eller flere timer, man mister tidsoppfatningen litt, satte vi oss i ring og snakket om skakningen. Skakning kan ses på som en slags transemeditasjon og finnes innom mange tradisjoner. Bl.a tror hinduere at livsens kraft (prana) sitter i ryggraden. Andre igjen mener at det ligger en hel del følelser "gjemt" i ryggraden, og ved å vri og vende litt på den kan man komme i sterkere kontakt med disse.
Deretter fant vi oss en ny partner å jobbe med, og nå skulle vi jobbe med å bevege oss fritt rundt i rommet med partnerens støtte på hoften. Partneren holder da altså en hånd på ens hoft mens man springer rundt. Partneren varierer trykket, og når man har holdt på slik en stund, og byttet på hvem som støtter, så legger man til den andre hånden, også på hoften. Og etter man har arbeidet slik en stund så kan man flytte hendene rundt og variere trykk. Denne øvelsen er en av mine absolutte favoritter. Det er ekstremt befriende å benytte seg av den støttende hånden. Det blir også god trening, beroende på hvor mye kraft og fart man legger i det. Når man er ferdig å jobbe slik kan man savne den støttende hånden. Man skulle nesten ønske man alltid kunne ha en slik med seg, i virkelige livet også. Det er veldig trygt og godt.
Dette lyder kanskje som litt utsvevende eller "flummiga" oppgaver vi holder på med, men de oppfattes ikke slik når man er i gang med dem. Tvert imot føles det helt naturlig og viktig for å bli mer nærværende og øve opp sin kroppslige intelligens og bevissthet som skuespiller.
Og om det kan virke skremmende å improvisere fram sanger (noe vi ikke har gjort spesielt ofte) eller stå og hoppe som sjøgress, så kan du betrygges av at det ikke finnes noen prestasjonskrav og at man kjenner gruppen såpass godt at det føles trygt. Det er dessuten tillatt å være nervøs også, om man blir det. Ingen dømmer. I alle fall innbiller jeg meg at det er slik.
-Jannicke Stendal Hansen
Prenumerera på:
Inlägg (Atom)